Statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen dro til Universitetet i Oslo for å legge frem Perspektivmeldingen 2013. Alle i salen må jobbe mer. (Foto: NTB/Scanpix)
Livet er å takle eldrebølgen, mener statsministeren.
”Livet er fullt av skjønnhet. Legg merke til den. Legg merke til humlen, det lille barnet og de smilende ansiktene”, skriver Ashley Smith, som jeg ikke vet hvem er, men jeg fant sitatet på nettet. ”Lukt regnet og føl vinden. Lev livet for fullt, og kjemp for dine drømmer”, skriver Smith videre.
Dette er ikke tanker jeg gjør meg særlig ofte. Ikke Jens Stoltenberg heller. Da regjeringen la frem sin perspektivmelding i går, var det åpenbart at statsministeren ikke synes vi skal bruke tid på å lukte regn og se på humler.
For Jens Stoltenberg er mennesket en samfunnsøkonomisk innsatsfaktor som skal redde landet gjennom eldrebølgen.
Stoltenberg var i knallslag, poengtert og vittig så det sto etter. Han snakket jo om grafer som gikk opp og ned, det er det han liker best. Han ble så engasjert at han ved en anledning til og med brukte ordet ”fare” – før han jovialt tok seg inn, og rettet til moderne statsnorsk, der riktig ord er ”utfordring”.
Statsministerens budskap i går var det vi alle kjenner så godt: Det har gått bra til nå. Det er ikke sikkert det går bra i fortsettelsen. Løsningen heter ”arbeidslinja”. Dette er essensen i Perspektivmeldingen for 2013, akkurat som den var i Perspektivmeldingen for 2009.
Han viste en stor kake som fortalte hva Norge skal leve av i fremtiden. Noen små stykker het olje og gass og finansinntekter. De der må vi strengt tatt bare glemme. ”Vi kan ikke være evig avhengige av noe som ikke er evig”, som Stoltenberg sa. Den definitivt største biten, som utgjorde 81 prosent, het ”nåverdi av framtidig arbeidskraft”.
Det er her vi kommer inn i bildet.
”Vi lever av arbeid og kunnskap”, sa Stoltenberg. Nå er ”kunnskap” litt uklart. Det kan i teorien også handle om å observere humler. Men Stoltenberg lot det ikke være rom for tvil, han siktet til ”kvalifisering av arbeidskraften”.
”Vi må jobbe smartere, få mer ut av det vi setter inn i arbeidsmarkedet”, sa han.
Så kom Sigbjørn Johnsen med ytterligere finsikting av budskapet. Han viste til at den yrkesaktive befolkningen på Island jobber 1120 timer pr. år i snitt, mens nordmenn jobber 1015 timer.
”Hvis vi jobber hundre timer ekstra i året, dekker vi inn mye av behovet i 2060”, sa Johnsen oppmuntrende.
Finansministeren forsto for øvrig bedre enn statsministeren at det heller tekniske budskapet trengte litt myk innpakning, så han kom med noen fraser om hvor viktig arbeidslivet var som ”sosial arena” og hvor fint det var med ”gode kolleger”.
Men altså: Arbeid, arbeid og atter arbeid – mer hver dag, og i flere år. Det gir seg selv: Hvis vi jobber til vi stuper med hjerteinfarkt eller hjerneblødning, blir det mulig å finansiere de gjenstående to ukene i respirator.
Stoltenberg kom tilbake for å svare på spørsmål. Da ble han for første og eneste gang riktig dyster. Hans forgjenger på Statsministerens kontor, en viss Kjell Magne Bondevik, var i sin tid nemlig frekk nok til å få vedtatt noe som ikke støtter opp om arbeidslinja: ”Kontantstøtten er et effektivt og målrettet tiltak for å holde folk unna jobb!”
Harmdirrende la han til: ”Så det er jeg mot!”
Noe av poenget med denne reformen var at foreldre skulle se ”det lille barnet” mer, så det er ikke rart Stoltenberg var fortørnet. Episoden fikk ham dessuten til å tenke på regjeringspartner Senterpartiet, som hegner om kontantstøtten.
Men snart kom Stoltenberg til hektene igjen, og ble enda mer entusiastisk enn i sitt første innlegg: ”Folk jobber mer med glede! De får betalt for å jobbe mer! De har lyst til å jobbe mer!”
Det var like før auditoriet på Universitetet i Oslo reiste seg og ropte ”halleluja” tilbake.
Alt dette er vel og bra, men det var ingenting statsministeren og finansministeren sa som berørte min egen perspektivmelding for tiden frem mot 2060, da jeg for øvrig kommer til å være meget død.
Den første som snakket litt på mine vegne, var seniorforsker og økonom Knut Røed ved Frischsenteret. Han mente regjeringens perspektivmelding ganske raskt sto i fare for å knele. En ting er at den forutsetter at folk i fremtiden vil forvente om lag det samme tjenestetilbudet som de får i dag.
Det gjør vi selvfølgelig ikke, vi kommer til å forlange mye mer enn en heseblesende hjemmehjelp i ti minutter annenhver dag.
Det andre Røed sa, var at folk som blir stadig rikere kommer til å jobbe mindre, ikke mer. Nemlig. Min perspektivmelding er som følger: Jeg regner nøye på når verdien av min bolig og andre eiendeler overstiger gjeldsnivået tilstrekkelig til at jeg kan selge, ta med meg millionene til et billig land, og klare meg til pensjonen kommer.
Da vil jeg lese bøker og kanskje tjene en slant på artikler jeg sender til Norge pr. e-post. Kanskje får jeg til og med øynene opp for humler og smilende ansikter og slikt.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
